Kristines verden

Lykke er å ha.....

2010-10-15T08:21:00.000-07:00

en lillesøster å "se" film med:). Du er verdens beste lillesøster Kjettagullet mitt!!!

Herren Jesus ske ära!

2010-10-12T12:10:00.000-07:00

Herrens nåd är var morgon ny!
Varför skulle vi sörja?
Jordens skuggor, hur snart de fly,
må vår lovsång då börja!
Pris ske Gud! Vi mot målet ila,
Jesus följer oss trofast än idag,
bjuder här allt Guds välbehag
och därhemma sin vila.

Herrens nåd är var morgon ny!
Bort med tvekan och klagan!
Herrens röst mitt i stormens gny
blandar nåd uti agan.
Nåd, ja nåd, hur han än den kläder,
nåd som fostrar för himmelriket opp,
nåd som livar vår tro, vårt hopp,
nåd som tröstar och gläder.

De som gråta, de vare då
såsom gräte de icke,
de som fröjdas och le också
såsom gladdes de icke.
Herren kommer, hans dag är nära,
må vi bida den längtansfullt i tron,
höja redan vår lovsångs ton:
Herren Jesus ske ära!

Av: Lina Sandell 1874

Noen tips om hva "agan" betyr tas imot med takk:)

PS. Dersom du vil høre melodien så synger Carola den på Lina Sandell CD hun har spilt inn.

Leve

2010-09-22T02:34:00.000-07:00

Denne bloggen skal ikke dø. Den skal leve(igjennom meg:).

Eller...den kan få være halvdød. Det er nok mest for min egen del.

Et hjertesukk

2010-09-13T14:32:00.001-07:00

Noen ganger går man bare å nynner på noen strofer i hodet...

Kjære Ingebrigt Meisingset,
å like deg er ganske lett.
Så snill og god en gutt du er,
ja du er blitt meg kjær:)

Og om jeg er litt rar og vrang,
tålmodig du, som dagen lang.
Så derfor skrev jeg denne sang,
den ved mitt hjerte hang:)

Jeg la den ut på bloggen min,
et bilde med, for du er fin.
Jeg håper det er greit for deg,
og sier takk for meg:)

Disse to kom nå...sånn i dag.......:D

Så gikk du ned på kne for meg,
"E vil ikkje leve uten deg"(fritt sitert:)
Så gav jeg gutten min et ja,
nå er jeg bare glad.

Et lite smil støtt presser på,
når blikket vil til ringen gå,
da tenker jeg på gutten søt,
og blir nok ganske bløt:)

Kristine<3

Verdt å lese!!!(fra Vårt Land)

2009-12-30T09:25:00.000-08:00

Kamuflasjesmilene

Før kunne man se på klesdrakten hvem som sørget. Nå skjules sorgen i smil, skriver Steinar Ekvik.
Oppdatert 27.11.2009 kl 18:54

Man trenger ikke reise mange timene vekk fra vårt eget land før vi møter andre kontinenter med mennesker som har helt andre forventninger til livet enn det vi selv har. Forventet levealder på befolkningen er ikke like høy verden rundt og elendige helseforhold gjør at det å beholde alle barna sine i live ikke er en selvfølge overalt. Fattige mennesker lever med helt andre forventninger med tanke på å få tak i nok mat, mange mangler klær og tak over hodet. Skolegang, utdannelse, arbeid og egen eiendom er andre ting som ikke alle kan regne med.

Kort og godt er det svært mange mennesker i denne verden som må regne med at smerter og tap vil bli en del av hverdagen.

Store forventninger. I Norge forventes det i større og større grad at man skal ha god helse og ha tilgang til rask og effektiv behandling hvis man skulle bli syk. Vi tar utdannelse som en selvfølge og en god jobb. Forventningene- om å være vellykket er i det hele tatt sterkt befestet. Rynker og valker kan bekjempes eller fjernes. Død, sorg og savn vil vi helst ikke høre om. Det og de som er annerledes plasserer vi bak murer på -institusjoner og forsøker å få det offentlige- til å ta seg av det som kan -forstyrre vår effektive og glatte hverdag.

Urealistiske forventninger til livet skaper store problemer for oss. I likhet med deler av kulturen i USA har vi fått følelsen av at vi har krav på erstatning, hvis livet vårt ikke går helt på skinner og vi møter harde og vanskelige- dager.

Etter at jeg fylte femti var det en som forsøkte å bidra- med en smule realisme og sa til meg: «Hvis du har fylt femti år og våkner om morgenen- og ikke er støl og stiv et eller annet sted, da er du død!» Når naturlige ting skjer med oss på grunn av -alder og slitasje, da er det viktig at vi ikke sykeliggjør- dette, eller lever med en oppfattelse av vi er spesielt uheldige som opplever dette. Det gjelder å være på parti med livet, justere tempo og innsats etter alder og helse, og vite at det mest naturlige i verden er å være god på noe og dårlig på noe annet. Ingen kan bare være sterk. Ingen kan bare ta fornuftige avgjørelser. Det er en del av livet å ikke lykkes hele tiden. Et normalt liv tåler til og med en skivebom fra tid til annen. Ikke fordi man er mislykket, men fordi man er menneske.

Ikke perfekt. Også i vår kultur er det mest vanlig å ikke være frisk alle steder. Det er vanlig at livet inneholder noe smerte og at vi får vår del av motgang og savn. Når vi -møter hverandre eller står foran en større folkemengde, kan det virke som om de -aller fleste er pene, vellykkede, friske og bekymringsløse. Kanskje er det en eller annen rullestolbruker, en med gipset arm eller en krykke, men med de fleste virker det som om alt er på stell.

Men det går ikke an å gipse en migrene. Det går ikke alltid an å se utenpå mennesker hvem som sliter med smerter i ryggen, hvem som har artrose- et eller flere steder, muskelsmerter eller allergier, hvem som har hatt en søvnløs natt, eller kjenner på sorg og savn. I tidligere tider kunne vi se på klesdrakten hvem som sørget. Det kamufleres nå så godt som mulig. Det vi ser på utsiden sier lite om hvordan livet leves på innsiden.

Smerte. Smerter er en del av livet. Mange tar tabletter så snart det er en antydning til ubehag. Det mest normale er å savne noen, samtidig som man gleder seg over fellesskapet med de man har rundt seg. Du og jeg er ikke mislykket selv om vi ikke når alle våre mål. De sterkeste opplever også at noen drømmer knuses. Det er normalt og bør forventes. Ikke sjelden kan man høre mennesker som i motgangen sier: «Hva vondt har jeg gjort som skal oppleve dette?» Det handler verken om at man har gjort noe galt, vært spesielt uheldig, eller at man har -trukket det dårlige loddet i livet. Det handler om å oppleve hva et liv inneholder. Dette er livet, også i Norge. Også et godt liv veksler mellom de vakreste opplevelser til de mørkeste fortvilelser.

Usikker ungdomstid. Mange kanaler, for eksempel reklame, formidler budskap om det lykkelige liv, og kan gi oss forventninger om formidler selvtillit, en vakker kropp og en vellykket karriere. Disse forventningene blir ofte urealistiske, og kan utgjøre et større problem for oss enn mange av livet motbakker. Ikke minst ungdom står i fare for å få et forvridd bilde av hva livet byr på. Ungdomstiden skildres og beskrevet gjerne som den beste og hotteste delen av livet. Siden får man stort sett inntrykk av at det går nedover. I virkeligheten er ungdomstiden antakelig den mest krevende delen av hele livsreisen, med alle forandringer, brytninger og alt det nye og ukjente. Med manglende livserfaring blir ungdomstiden for de aller aller fleste en tid preget av usikkerhet.

Unødvendig mange føler seg som tapere, fordi det skapes- urealistiske forventninger om hva livet byr på. Det er mye vakkert og godt som ligger og venter på oss. Vi må bare ikke tro at vi har et mislykket og spesielt trist liv, når hverdagene, motbakkene og de vanskelige dagene i livet også kommer til oss.

2009-10-29T16:10:00.000-07:00

Jeg savner Bolivia iblant.....ennå....leeeeenge etter. Det føles iallefall lenge siden.

mimremimre...

2008-11-17T01:22:00.000-08:00

Ettersom jeg regner med at ingen lenger leser bloggen min(untatt meg selv som vil mimre litt..:) så fikk jeg lyst til å skrive et innlegg...bare sånn for meg selv:)

For ett år siden var jeg i Bolivia, Sucre. Eller var jeg kanskje i Cochabamba!?
Om 2 dager er det faktisk 5 måneder siden jeg reise til Norge. Det er ganske lenge siden, men allikevel er det som om jeg var der i går, eller i forrigårs.

Om kvelden, når jeg ligger under dyna på loftet og lukker øynene kan jeg fortsatt se for meg gatene i byen...på hvilket hjørne de solgte popcorn, hvordan det så ut inne på postkontoret. Damene som solgte godteri ved busstoppen der jeg gikk på micro nr. 1 eller F. Og busstoppen min, hvor lite jeg likte å rope "parada", "voy a bajar" eller "isquina" til bussjåføren da jeg skulle av. Eller huset mitt. Tror jeg fortsatt husker hva som lå i hvilken skuffe på kjøkkenet, steikepanna mi som var bulet ut under, slik at pannekakene ble ekstra tykke på midten:)Klasserommet, "pianoet" og alle sangbøkene. Og hundene "mine", den brune snille,og den som var blind på det ene øyet. Kan fortsatt høre snøftinga dens da den tasset bak meg da jeg skulle gå opp til bussen. Og alle de jeg ble kjent med. Både norske og bolivianske. Elevene i klasserommet, alle friminuttene vi hadde og SFO:)Veien til kirka,huset jeg gikk forbi der de lagde murstein og hvor det bodde en skummel hund. Sangene vi sang, øvingene med Siloe, rommet til Fabiola. Og butikken til Adela, hun som mente jeg burde finne meg en bolivianer, og som syntes at det måtte være utrolig komiskt at det fantes personer i Norge med rødt hår:)Alle gangene vi spilte volleyball på CLET, språktimene med Tattianna. Alt! Det er så fjernt, men allikevel kunne de ha vært i forrigårs. Det er litt rart!

Bare jeg er alene med meg selv og lukker øynene.
Å jeg er så glad for at jeg fikk oppleve det!

Takk for meg!

2008-06-29T08:03:00.000-07:00

Nå har jeg vært over en uke i Norge, så jeg skriver bare for å si at det kommer ikke flere innlegg på denne bloggen(iallefall mest sannsynlig ikke...). Takk for dere som har lest og dere som har lagt igjen inlegg.

Chau Kristine:)

Landet i hjertet mitt:)

2008-06-03T17:41:00.000-07:00

I dag hadde jeg besøk av Nancy, ei i kirka. Hun ville at jeg skulle hjelpe henne med engelskleksa si. Og mens vi satt å arbeidet sa hun(på spansk:): "I dag er det den 3juni. Den 18 juni reiser du, ikke sant??" Ja, denne natta om to uker er min siste her i Sucre. Iallefall i denne omgangen.

Jeg burde kanskje være glad. Og jeg er litt glad og, noen ganger iallefall. Det blir kjempefint å møte mor og far og søsken og venner, spise norsk mat og sjokolade...Men akkurat for tiden er jeg mest lei meg og trist. Og tiden går bare fortere og fortere, men slik er det vel alltid når noe nærmer seg slutten.

Da jeg gråtende tok avskjed med familien for nesten et år siden i Trondheim, lærte mamma meg noe veldig fint; "Det er fint å kjenne at du savner noen, og at noen savner deg. For det betyr at du har noen som du er glad i, og at noen er glade i deg, og det skal du være glad for!" Vet ikke om det ble ordrett, men det var noe i den duren. Jeg synes det var så bra sagt. Og har tenkt på det nå, at når jeg savner de jeg har blitt kjent med her nede, så er det fordi jeg har blitt glad i de! Det hadde vært enda tristere å reise dersom jeg ikke hadde savnet noen. Det ville ha betydd at jeg ikke hadde blitt gladi noen. Det hadde vært trist det! Så egentlig skulle jeg være glad for dét i det minste....

Og i tilegg, så burde jeg bare takke for alt jeg har fått. For at jeg fikk reise hit, for at jeg har fått venner her. At jeg har sluppet å være mye syk og at ingenting har skjedd meg. Det har vært så mye mye bedre enn jeg trodde det kunne bli.

Bolivia er ikke et rikt land. Folka er så å si alltid treige. Det er helt sikkert et av de farligste landene å reise i, de har en elendig president(iallefall ifølge alle herifra), støtt og stadig er det streiker og blokkeringer. Overalt tusler det skumle hunder som plutselig løper mot deg og bjeffer. Ikke kan jeg drikke vann rett fra springen eller kaste dopapir rett i doen. Havet tok chilenerne fra de for en god del år siden, ikke har de sjokolade som i Norge. Men allikevel så er det noe med dette landet, eller dette folket som gjør at noen ganger angrer på at jeg ikke har bestilt tur-retur bilett hjem til Norge. Jeg kan ikke forklare det, men uansett hvordan dagen har vært, så bli jeg alltod glad av å være med boliser! Hvordan hadde det vært å blitt igjen...?? Et ganske interessant tankeeksperiment:)

Jeg liker egentlig ikke å skrive slike "tanke-innlegg" på bloggen. Men, det er sikkert et av de siste inleggene mine, så det får gå:) Det jeg ville si er bare at jeg tror at til tross for at jeg aldri før har følt meg så ensom før, og aldri savnet familien min så mye før som jeg har gjordt her nede. Så tror jeg ganske sikkert på at dette året har vært et av de beste i hele mitt laaange liv:) Så dersom noen tenker på å reise som ettåring til Bolivia, eller et annet land; Gjør det!! (bare pass på hvilke bager du kjøper på vei hjem igjen...hvem vet hva folk kan ha gjemt i de:)

Bolivia, landet i hjertet mitt!

Churuquella og Sicasica

2008-05-24T07:41:00.000-07:00

Torsdag var det duket for nok en utflukt. Egentlig skulle jeg ha vært på skolen, men siden bolisenen hadde feriado denne dagen, fikk jeg spurt meg fri jeg og(Tusen takk Tore!). Planen var at Fabiola og jeg skulle bestige et av de to fjellene som ligger i/bak Sucre og spise fisk på markedet San Antonio etterpå. James ville og bli med så han slengte seg på han og. Men ettersom vi ikke visste helt hvilken mickro som gikk dit vi skulle,(enda vi ikke visste helt hvor vi skulle),så endte vi opp ganske langt fra byen og fjellene...Så vi gikk opp på en anna topp vi fant, riktignok ikke like høy, men det var en liten stigning i det minste:) Der slo vi oss ned på noen steiner og drakk Cola. Det var godt. Etterpå dro vi tilbake til byen og til markedet. Der fikk vi oss litt mat, ikke fisk, men det var godt fordi!

Faby og James og forretten; "Sopa de mani"-peanuttsuppe!

Hovedretten: "Picante de pollo"....namm. Litt iallefall:)

Slik kan en mickro se ut inni. Så vet dere det:)

Uventet gjest og "paseo"

2008-05-02T15:00:00.000-07:00

Tirsdagskveld fikk jeg først øye på den. Jeg stod ved kjøkkenbenken min, om så i øyekroken noe lite og brunt som pilte under kjøleskapet. Jeg trodde det først var en kjempestor kakkelakk (selv om det ikke finnes kakkelakker her oppe, tror jeg iallefal..), så jeg løp ut av kjøkkenet og lukket døra etter meg. Ettersom det er vindu mellom rommet ved kjøkkenet og kjøkkenet kunne jeg se inn, og etter en liten ventetid få bekreftet at jeg har fått en samboer. En uønsket riktignok, for mus er søte i skogen eller i barne-tv serier, men ikke på kjøkkenet mitt!
Hadde aldri trodd jeg skulle reagere slik jeg gjorde på et slikt lite dyr, men jeg hadde iallefall ikke lyst til å gå inn igjen, men ettersom jeg hadd mat på kjøkkenbenken så måtte jeg bare, så da gjorde jeg damer gjør; tok med meg en stol som jeg stilte meg på mens jeg gjorde meg ferdig:)

Slutten på livet med samboeren kom allered dagen etterpå, da ble den slått ihjel av Tore med hjelp av hushjelpa og Jan-Magnus. Her er et bilde av de stolte jegerene.

El dia siguente...dagen etter, 1 mai,var det klart for utflukt med ungdomsklubben i kirka. Planen var at vi skulle gå klokka 6 om morgenen fra huset til ei jente som er med. Jeg var lenge skeptisk til å møte opp så tidlig, for de første så var det veldig tidlig å stå opp på en fridag, i tilegg er det fortsatt mørkt klokka 6. Men ble forsikret flere ganger om at "seis en punto"-klokka 6 presis, skulle vi gå. Så jeg våknet 5 for å gjøre meg klar. Nærmere 7 ble jeg plukket opp av Fabiola og litt over 7 var vi der borte. Og kvart over 8 mas o menos begynte vi å gå:)Må bare inrømme at de mer drevne misjonærene som forsikret meg om at jeg sikkert ikke trengte å være der borte før i 8 tiden, nok en gang fikk rett!:) Jaja...

Det var en fin tur, ca 2 timer hver vei. Vi sang litt sammen, fikk høre en liten andakt, lekte og klatret opp fossene. Var hjemme igjen klokka 7 om kvelden. Sov veldig godt natten etterpå!!

Noen hverdagsbilder

2008-04-28T16:08:00.000-07:00

Her er noen bilder fra noe som er så hverdagslig at man liksom glemmer at det er noe spesielt med det. Men ikke desto mindre viktig, tvertimot!

Wikipedia: Sucre er den offisielle og historiske hovedstaden i Bolivia med om lag 204 000 innbyggere (2003). Sucre er sete for landets høyesterett (Corte Suprema de Justicia) og departementshovedstad for Chuquisaca.

Sucre sett langtbortefra. En veldig fin by, men når man bor der selv glemmer man det lett...

Elevene ved DNS Sucre. Her i full jubel etter å ha tatt imot premier etter en aktivitetsdag vi hadde en mnd siden.

Familien Finset: Johannes, Elisabet og Tore er veldig snille med meg. De inviterer meg på middag støtt og stadig og lar meg ligge over når jeg vil! Det er jeg veldig glad for!

I tilegg så er Johannes den søteste ungen jeg vet om...han fortjener et par ekstra bilder for det:)

Tittei:)

Egentlig så hater (ja det er et ganske sterkt ord, men det er nesten sant)jeg hundene her i Bolivia. Flesteparten går løse i gatene, og jeg vet aldri når de kommer løpende mot meg og bjeffer og knurrer så at jeg må snu og gå lange omveier for å komme meg dit jeg vil. Men disse to er jeg ganske glad i. Ved å gi de litt mat i blandt har de blitt ganske gode venner med meg:) Før Elisabeth og Tore flyttet, pleide de om kveldene å følge meg bort dit de bodde og hjem igjen.

Noe av det jeg kommer til å savne mest her i Bolivia er de bolisene jeg har blitt kjent med. Jeg blir alltid glade av å være med de. Her er noen av de....

Supergruppa Siloe...:)

Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde og glede oss på den!
Salme 118,24

Perspektiv

2008-04-19T10:05:00.000-07:00

I kveld skulle jeg egentlig på konsert med tre bolivianske venner som spiller i gruppa. Men fikk melding i morrest om at det ikke ble noe av allikevel. De hadde ikke penger til inngangsbiletten.

Konserten kostet 25 BOL, ca. 17 NOK.

Tarde Familiar

2008-04-16T13:06:00.000-07:00

I helgen ble det i regi av Elisabeth Finset og kirka(Eli var hjernen bak det hele:), arrangert en "Tarde familiar"-familie ettermiddag, i kirka. Tore har allerede skrevet et innlegg om det på Finset sin blogg, så da er jeg så lat at jeg bare henviser til den:) Bloggen deres er listet opp som linken "Elisabeth og Tore" i bloggvennerarkivet mitt, eller hva det heter...

I dag gikk forresten fristen ut for å søke på studier via samordnaopptak. Hvis alt går etter planen så; Trondheim, here I come:)!

Chau Kristine:)

"Ofrenda"

2008-04-06T17:55:00.000-07:00

I dag ble jeg vitne til en litt artig episode under kollekten på dagens søndagsmøte. De to siste søndagene har det vært en gammel mann som har kommet på møtene, og i dag satt jeg ved han. Da vi hadde kommet så langt i møtet som til kollekten, var det som vanlig en av medlemene i kirka som gikk rundt og samlet inn. Folk puttet penger oppi, og da hun som samlet inn kom til denne mannen, puttet han også handa oppi kolekt"bøssa", men i stede for å legge noe igjen der, plukka han like godt opp en tibolivianoslapp:) Hehe...tror han har misforstått konseptet.

Hun som samlet inn kollekten så litt forskrekket ut, men beholdt maska og fortsatte runden.

mannen virket veldig fornøyd...:) Og jeg hadde vanskelig for ikke å le!

Fiesta cristiana i Tihumayu

2008-03-25T08:55:00.000-07:00

Denne påska ble ikke tilbragt på skitur med bålkos og kvikk-lunsj,eller på påskeleir på Søvasslia, eller med påskekrim og påske-egg. Nei, denne påska gjorde jeg noe mye, mye bedre, jeg var nemlig på "Fiesta cristiana" i Tihumayu, en liten fantastisk fin landsby 8 timer med buss fra Sucre.

I utgansgspunktet var jeg ikke så veldig gira på å reise, hadde egentlig ikke lyst i det hele tatt. Men ettersom gruppa jeg er med å spiller på saueføtter i(Siloe), hadde bestemt seg for å reise, hadde jeg ikke lengre så mye valg. Vi var til sammen 16stk. som reiste fra Sucre torsdag klokka halv 7. Vi kom fram i 3 tiden neste morgen og fikk oss et par timer søvn før alvoret begynte klokka 7 neste morgen med morgenandagt, fulgt av frokost, et seminar og et møte og til slutt middag i 2 tiden. Etterpå tok vi en tur til en frukthage som en av brødrene fra Tihumayu eier. Der fikk vi spise mandariner og appelsiner og andre sitronfrukter som jeg ikke husker navnet på rett fra treene. Det var som å være i paradis!! I tilegg fikk vi smake på bananer og mangoer...å de var gode de mangoene. De fant en slange og, men den tok de livet av, den fikk ikke lurt oss den nei:)

Rett ved landsbyen renner det og ei elv som det går an å bade i og der tilbragte vi ganske mye tid til sammen i løpet av fredag og lørdagen. Det var en av de beste plassene jeg har badet i hele mitt liv tror jeg! Der lekte vi både sura og fotball sammen. Det var trolig kjekt! På kveldene hadde vi utemøter hvor gruppa spilte sanger,og det var andre forskjellige innslag med drama og vitnesbyrd. Veldig fint å være med på. Det er en helt spesiell ubeskrivelig følelse å sitte sånn ute på møte om kvelden langt ute på landsbygda, det er varmt og utenom to lyspærer fremme ved "talestolen" er det kun månen som lyser opp. Rundtomkring tusler hunder og griser, rompa verker litt etter å ha sittet lenge på trebenkene, også sitter vi slik sammen, brødre og søstre med forskjellige bakgrunn; bolivianere, ecuatorianere, en fra Peru og jeg fra Norge, og lovsynger samme Far!

Søndagen var det søndagsmøte i kirka, og senere på dagen var det amerikans aukjson på en ferdig tilberedt gås som gikk for omlag 80 bol. Returen gikk klokka 10 den kvelden.

Det var en kjempefin leir, på en kjempefin plass, med kjempefine folk:)!!

Tur til Tarabucco

2008-03-18T13:52:00.000-07:00

I forrigårs, altså søndag var jeg på en liten utflukt med Fabiola, hun er min gode bolisvenn!

Vi dro så tidlig som 7 med buss om morgenen, det betydde at jeg måtte opp 6! Det var hardt:) Turen dit tok ca 2 timer, så var vi der i noen timer, så litt på turist-ting og på toget de hadde der. Det fungerte slik at hver "kommunidad" i området hadde sine representanter, med sine spesielle drakter som gikk i toget,(nesten som vi går skole og klassevis i 17. maitog i Norge), så danset de foran sjefen i Tarabucco. Det er visst i følge språklæreren min en tradisjon i forbindelse med feiringen av de døde.

Ikke så mye mer å si om den saken...men kjekt var det:) Fikk tilogmed tatt en god blund på tilbakeveien!!
Fabiola sjekker ut turist-ting. Hun så litt strengere ut enn hun er:)Her spiller de i draktene sine...

Klar for å sove på bussen hjem!!

Jesu siger

2008-02-25T18:03:00.000-08:00

Denne sangen liker jeg. Vet ikke hvem som har skrevet den...

Ein siger for alle og alltid er vunne, i Jesus, i Jesus.
Han løyste mi sjel som av synda var bunde, på korset, på korset.
Det såg ut som et nederlag, men Jesu siger vann den dag
og Jesu siger, vart min siger.

Om eg er svak er Jesus sterk, og eg får kvila i hans verk.
Og eingong døy i vissa på at Jesu siger bær meg då.

Eg kan ikkje visa til sigrane store, men Jesus, ja Jesus.
Han let meg få gle meg i det som Han gjorde, på korset, på korset.
I livet mitt fins nederlag, men Jesu siger vann ein dag
og Jesu siger er min siger

Om eg er svak er Jesus sterk, og eg får kvila i hans verk.
Og eingong døy i vissa på at Jesu siger bær meg då.

Ein dag skal eg jubla og takka av glede, takk Jesus, takk Jesus.
Hans evige siger gav meg kvite klede, tak Jesus, takk Jesus.
i himlen står eg løyst og fri, og veit eg nådd heim fordi
at Jesu siger var min siger.

Om eg er svak er Jesus sterk, og eg får kvila i hans verk.
Og eingong døy i vissa på at Jesu siger bær meg då.

Amen:)

Besøk

2008-02-19T12:53:00.000-08:00

I løpet av de siste to mnd har jeg hatt mesøk av lillebror, Knut Erik og Kristine Hjellen. Derra kom med Fjellheim Bibelskole som er på sin Bolivia/Sør-Amerika tur, og var ei uke innom i Sucre. Utrolig kjekt å se noe familie igjen!! Samme dagen som han dro, landet Kristine sitt fly i Sucre. Hun var her i nesten 3 uker, så nå har det gått en månede uten at jeg har bodd alene(jippi!!), det var fint med selskap.

Krisitne var dessverre litt dårlig den første uka, men hun fikk sett det meste av Sucre tror jeg. Men de gangene vi kom oss ned til byen ble vi klissblaute på grunn av at det var karnevalstider, og overalt var det folk med vannballonger og vannpistoler.

Den 7. feb var det klart for vår store "utflukt". Torsdagskvelden tok vi nattbuss til La Paz, vi var litt uheldige med bussen, for girkassa var ikke helt bra, så de første 4-5 timene kjørte bussen nesten bare i første og andregir:)Men turen tok bare 14 timer, så det ble ikke så ille da sjåføren fikk fikset det. Da vi kom fram til La Paz, fikk vi ordnet oss bussbiletter til Arica, Chile samme dag, og kom fram fredagskvelden. Takket være en veeeldig snill taxisjåfør fant vi osss et fint hostall, hvor vi bodde alle 4 nettene.
Tiden i Arica ble tilbragt for det meste på stranda, jeg ble solbrent den første dagn, så de neste to ble trilbragt i skyggen av en palme. Men det gjorde ikke noe, fikk badet, det var deilig! Tirsdagsmorran dro vi tilbake til La Paz og Bolivia, og onsdagen til Copacabana som ligger ved Titicacasjøen. Gidder ikke å utfylle så mye, men fint var det. Det fineste jeg har sett av Bolivia tror jeg.

En kjempefin tur, klarte å miste mobilen min igjen, det var litt kjedelig. Men, men...

Her er en god del bilder fra turen...

Innlegg kommer (kanskje) snart:)

2008-02-10T12:06:00.000-08:00

Hei!

Jeg har bestemt meg for aa skrive et innlegg snart...:) Jeg har kanskje ikke den mest oppdaterte bloggen...men skal prove aa bli litt bedre framover!

Hilsen Kissa!

Gratulere med morsdagen mamma!!!

Julen

2007-12-28T09:54:00.000-08:00

Ja da er min første jul i Bolivia mer eller mindre overstått. Selv om ikke julesteminga var helt på topp, så har det vært en veldig fin jul med både sol og regn. Her kommer en liten oppsummering av dagene.

Den 23. Barnedåp
desember var det barnedåp for Johannes Bertin Finset i kirka "Solo por fe". Besteforeldrene fra Norge var kommet på besøk, de hadde tilogmed tatt med seg en norsk dåpskjole til gutten. Etter dåpen ble det servert blomkålsuppe og pollo al horno hjemme hos Tore og Elisabeth med både nordmenn og bolivianere til stede. Veldig kjekt! På kvelden pyntet jeg kakemanndama mi:).

Hva skal barnet hete....?

Johannes Bertin Finset!

24. desember. Juleaften
Juleaften tilbragte jeg hjemme hos Tore og Elisabeth m/foreldre, de hadde forbarmet seg over meg og sørget for at jeg slapp å sitte alene på selveste juleaften:) Det var en litt rar dag, på formiddagen gikk jeg i sommerklær, og ute var det grønt og varmt! Men det var nå en ny opplevelse. Familien Finset hadde kjøpt inn juletre, og Elisabeths foreldre; Ove og Bodil hadde med seg pinnekjøtt fra Norge. Så da mørket senket seg utenfor, var det ikke så veldig forskjellig fra en norsk jul. Det var forresten den andre gangen i livet mitt jeg spiste pinnekjøtt.

Veldig godt, men holder fortsatt en finger på farfars lutefisk. Slev om jeg var langt hjemmefra, så ble det en del julegaver. Lurer på om misjonærene her synes jeg hadde litt feil fokus i forbindelse med hva som virkelig er viktig i jula, jeg fikk nemlig julekrybbe av samtlige familier her ute:) kanskje de ville minne meg på hva julen handler om-Jesus!

1. juledag-Siloe
I noen som går i kirka her opp hvor jeg bor, har en stund hatt en kristen gruppe som spiller "musica folklorica"-folkemusikk. Da spiller de blandt annet på charango, quenafløyte, pan-fløyte, trommer og saueklover. Og lørdagskvelden, var jeg tilfeldigvis der borte hvor de skulle øve, sammen med ei som heter Faviola. Da fant de ut at siden de manglet noen til å riste på de saueføttene, så kunne jo jeg gjøre det. Etter litt om og men, så ble jeg overtalt til å bli med. Jeg var med å spille under Johannes sin barnedåp, og i ei kirke i byen 1. juledag. Føler meg litt annerledes når jeg står framme der og spiller, lys og et halvt hode høyere enn de andre:) Skal ikke skryte så mye av meg selv, men resten av gruppa er i allefall veldig flinke!! Arti musikk! Denne dagen reiste jeg også med familien Skyttemyr opp til Potosi. Der traff jeg Marit Andressen og søsteren Sissel.

2. juledag-Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Tar du turen fra Potosi til landsbyen Tinguypaya, og litt før du kommer fram tar til venstre og kjører langs humpete grusvei i ca. 45 min, går ut av bilen og går en 200 meter, kommer du til en nydelig plass ingen skulle tru at nokon kunne bu-Tambonuevo (tror jeg iallefall:).

Av og til er det beder å kjøre utenfor veiene...

26. desember tok Marit, søster og jeg turen til Tinguypaya. En liten landsby ca 2 timer unna Potosi. Her møtte vi en god venninne av Marit som serverte oss suppe og middag. I tilegg traff vi på to "hermanos" (kristne brødre), som vi(mest Marit) snakket med, og som gav oss et lite oppdrag; nemlig ta med oss den ene av de i bilen vår, slik at vi kunne få levere en julegave til en "hermano" som var syk. Så da fikk vi oss en ekstra tur enda lengre innover fjellet. Til slutt kom vi fram til et lite tun, omringet av 4-5 steinhus hvor blant annet denne familien på 4 holdt til, i Tambonuevo. Det var som å reise nesten hundre år tibake i tid. Familien bestod av et ungt ektepar med ei datter+svigermor. De var virkelig koslige, "gamlemor" kunne fortelle at her var hun også født og vokst opp. Før vi skulle gå fikk vi servert suppe, laget av råvarer som de dyrket selv; korn og tørkede poteter. Det var virkelig en opplevelse og komme dit å se hvordan livet på "campoen" er.

Det var og litt trist å høre om livet der. Skikker og tradisjoner som folket har, gjør det vanskelig for de kristne å leve der. Presset er stort når "kommunionen" lager til forskjellige fester og det er vanskelig å la være å bli med. Familien kunne fortelle at snart skulle de andre som bodde på det samme tunet gjøre i stand til å brygge "chicha"-sprit der i gården. Og da skulle de selv reise bort.

3. juledag-ut på tur, aldri sur...
Tiden kom for åreise hjem fra Potosi, men på grunn av en litt kjedelig opplevelse ble vi ganske forsinket. Vi tre, hadde nemlig fått låne til oss bilen som fam. Skyttmyr skulle bruke til å kjøre til Uyuni og Saltsjøen med på formiddagen. Vi skulle bare låne den tre kvarter-time, for å kjøre opp på fjelltoppen "Cerro chico", som ligger litt foran selve Sølvfjellet. Der oppe ligger det er kapell, og det er fin utsikt over byen Potosi derfra. Vi kom oss vel opp, fikk tatt noen bilder, men da vi skulle låse opp bilen for å kjøre tilbake ogjen, viste det seg at den lille dingsen som man bruker til å bla. åpner bil, og skrur av alarm, hadde slått seg vrang. Så da visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi følte vel ikke at situasjonen var helt konge; vi hadde nesten ikke saldo på mobilene våre, og veien opp til toppen var slik at en vanlig personbil ikke kunne komme opp. Men etter 2,5 timer ble vi bønnehørt, da kom nemlig helt "tilfeldig" en som var noboen til Marit opp med noen andre, og han kunne vise oss et triks for å få startet bilen, selv om alarmen ikke var helt god! Gjett om jeg var glad for å komme ned!! Hadde forestilt med at vi måtte tilbring natten der opp elller noe slikt:) Slutten på historien var at fam. Skyttemyr kom seg av gårde, vel forsinket, fordi bilen måtte få frakoblet både tute og alarm før alt var helt bra! Tror ikke jeg drar opp dit med det første igjen!
Fant iallefall ut at min tålmodighet strekker seg til ca. 2 timer:)
Det var en ganske god oppsummering av julen min her i Bolivia. Det ble dårlig med juleselskap og familie, men det var absolutt en opplevelse!

Utsikt opp til Sølvfjellet fra vår lange stoppested. Kjenner jeg har sett nok av det nå:)

Juleferie

2007-12-20T08:10:00.000-08:00

Det er kanskje på tide å skrive noe inne på denne siden igjen. Fant ut at det snart er en mnd. siden sist. Har foresten fått nytt kamera!!

I dag er den første dagen i juleferien min, så jeg sov helt til 11. Det var godt det:) De neste dagene må jeg prøve å få kjøpt inn de få julegavene jeg må kjøpe, er litt sent ute! Det må være mins ti år siden jeg har stresset så lite i forbindelse med jula.

I går var siste skoledag før ferien, og da bakte vi kakemenn. det var kjekt. Vi laget litt for mye deig, så det ble litt mye å bake ut. Jeg var stekeansvarlig og spiste derfor alt for mange av kakene, så kjenner at jeg har ikke lyst på så mange flere med det første. På kvelden hadde vi julefest hos Rut og Ruben Ignacio. Der var alle norske i Sucre invitert, selv om ikke alle kunne komme, tror jeg vi var bortimot 25 stk. DNS stod for mesteparten av underholdningen med sang, gitar- og pianospilling og skuespillet "Martin Skomaker". Det var veldig koslig.

Her er vi jentene, Claudia, Åsfrid og meg.

Denne kakamanndama som jeg har bilde av her er veldig spesiell. Hun skal jeg pynte med melis og m&m på lillejuleaften og legge ved senga mi. Det gjør vi alltid hjemme, bare med pepperkakedeig og nonstop, også er det mamma som henger den opp over senga vår etter at vi har sovnet:) Ikke helt det samme, men tror jeg har funnet en god erstatning!

Elevene tar imot applaus etter et vel gjennomført skuespill . Fra venstre, Forteller, Jente med barn, Martin Skomaker, Jesus og feiegutt.

Det er lite som minner om jul her. For øyeblikket er det overskyet og rundt 20 grader. Men i byen selges det mye julepynt, og det er pyntet med lys på noen av byggene. Selv har jeg to julecd'er som jeg begynner å bli litt lei av:) Har hørt alt for mye på de. Men det er ikke lange tiden igjen, så overlever nok.

Angående julestemning, så var det en av de som er her ute som nevte at det var kanskje ikke så mye "julestemning" i Betlehem da Jesus ble født heller. Det var sikkert ikke snø, eller julekalender, juletre og alt det andre. Så det er en trøst.
Ha en riktig god jul så lenge alle sammen!

Hilsen Kristine

Feliz cumpleaños!

2007-11-25T15:57:00.000-08:00

I dag fikk jeg et koslig middagsbesøk. Et som tilogmed laget middagen selv! Etter å ha vært i kirka på morgenen/formiddagen (møtet starter ca. 9) fant noen av ungdommene der ut at de skulle lage en litt forsinket bursdagsmiddag til meg. Så da kom de hjem i huset mitt og laget til en matrett som heter "pollo al orno" (kylling i ovnen). Den er en av de bolivianske yndligsrettene mine, så de passet jo bra:) Vi var 6 stk. til sammen, med en aldersforskjell på 17 år fra yngste til eldste!
Så spilte vi litt "uno" og hadde "stille-leken"- den som snakket først, ble slått i hodet med en plastflaske. Jeg tapte begge gangene...

En koslig dag!

DNS Sucre

2007-11-20T12:25:00.001-08:00

Kanskje på tide å skrive om min arbeidsplass, som forresten også er huset mitt, nemlig Den norske skolen i Sucre. Skolen består av hele 5 elever, to jenter og to gutter. Det er Elisabeth og Tore Finset som egentlig er lærere der, men siden de nå er blitt mamma og pappa til lille Johannes Bertin, som i dag er akkurat 5 dager gammel. Fikk holde ham da han var bare en dag gammel, det var stort(stolt:)!! Så nå går jeg å gleder meg til at de kommer tilbake til Sucre (de er for tiden i Cochabamba).

Men iallefall, tilbake til skolen....ja, ettersom Elisabeth har gått ut i mammapermisjon har jeg "tatt over" for henne, iallefall så hjelper jeg Tore så godt som jeg kan:) Det er faktisk ikke så dumt, for lærer nesten like mye selv som ungene, kanskje mere! Det begynner jo tross alt å bli en stund siden jeg gikk på barneskole. Her er et bilde av elevene som sitter ute og leser...er de ikke skjønne:)

Hilsen Kristine

Cochabamba

2007-11-09T04:21:00.000-08:00

Naa er jeg i Cochabamba paa hostferie! Vel dette er vel siste dagen, men alle de norske skolene i Bolivia skal ha fellesperiode, saa da blir jeg her ei uke til:) For tiden bor jeg med Ragnhild (som jeg gikk paa Fjellheim med) og Bjorg Marit paa et barnehjem. De jobber der som frivillige. Kjekt aa mote norske jenter aa prate med igjen! Slipper man aa tenke over hva men skal si, det er utrolig deilig! Har ingen bilder aa vise fram, siden kameraet mitt befinner seg i hendene paa to gutter i Sucre en plass:) Men her er et bilde fra internett av Kristus-statuen her i byen. Den er vist den storste i verden.

Lina Sandell

2007-10-26T17:37:00.000-07:00

I vår leste jeg en bok om Lina Sandell, og der stod det blant annet et dikt som heter "Blott din vei". Det er tatt ut fra Jes. 42, 16 hvor det står:

" Blinde vil jeg føre på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke visste om, vil jeg la dem ferdes. Mørke steder foran dem vil jeg gjøre til lys og bakker til sletteland. Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil for visst ikke la det være."

Tiden før jeg skulle reise hit ut, og tiden da jeg nettopp hadde kommet hit til Bolivia (og noen ganger fortsatt også:) følte jeg meg ikke alltid like sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på. Da var det så fint å ta fram dette verset fra Jesajas, og dette diktet av Lina Sandell, som er som følgende ( har ikke tatt med alle 8 versene):

Blott din vei
Blott din vei, o Herre, Herre, ei min egen vil jeg gå,
om med roser eller torner du min livsvei tegne må.
For på dine veier, Herre, torner slår i roser ut,
mens på mine egne stier torner roser blir til slutt.

Blott din vei, om jeg ei alltid klart kan se at den er din,
og i hjertets angst jeg roper: Hvorfor ble den veien min?
Hva jeg klager, hva jeg klynker at den øder livet her,
hold meg enda fast, o Herre, for din vei den rette er!

Hold meg fast, selv om jeg engstes, strir imot og viker av
snart til høyre, snart til venstre-led meg med din kjepp og stav,
til jeg frelst er over Jordan ved din makt og sterke hand,
og får reise minnesmerket der på løftets skjønne strand.

Blott din vei, om enn jeg ikke neste steg for meg kan se,
du vil selv de blinde lede, og hva mer behøver de!
Underlige gode trygghet, hvordan livet arter seg:
Gud har også sendt den minste som på veien møter meg.

Blott ditt navn i alt blir æret og din gode vilje skjer,
og ditt rike kommer til oss og går fram i kraft alt mer,
må du velge tid og middel, må du velge vei og sett,
seierssangen skal dog blive: Herre Gud, din vei var rett!!

Virgen Guadaloupe

2007-10-09T07:06:00.000-07:00

I helga var det et kjempestort "17. mai" tog i byen. Det er vel egentlig en parade for å feire Hellige Maria, eller virgen Guadaloup som hun kalles. Og er en av de større begivenhetene her i byen. Paraden begynte på fredags formiddag med hovedsakelig elever fra barne, ungdoms og videregående skole, og varte til litt over midnatt. Og begynte igjen tidlig lørdags morra og varte til kvelden. Lørdagen dro jeg ned med Elisabeth, og på microen møtte vi på Juan Carlos, som ble med oss. Så fant vi oss en pavilon, hvor vi fant skygge og en stol som Elisabeth kunne hvile seg på(hun er høygravid:).

En ting her jeg funnet ut etter å ha sett på paraden, og det er at det å gå i 17. mai-tog, er ingenting i forhold til det de som var med i denne paraden gikk (danset!) igjennom. De aller fleste hadde store tunge kostymer (bortsett fra mange av jentene, som hadde veldig små:), og de fleste jentene hadde sko med så høye hæler, at jeg ville ikke klart meg 5 min. engang. Og hele veien danset de!

I paraden deltar forskjellige dansegrupper som hver representerer enten en plass, skole, arbeidslag eller bare en dansegruppe som har lyst til å delta! Så det var stort spenn på de som deltok, fra grupper med tradisjonelle klær og til jenter som (jeg syntes) lignet mer på cheerleaders eller noe i den retningen.

Alt i alt, en veldig bra opplevelse:)

Gir en takk til Elisabeth, som har lånt meg bidene sine. Kamera mitt har desverre blitt stjålet.

Action på bussen. Del 2.

2007-09-26T11:29:00.000-07:00

I går hadde jeg virkelig en utrolig reise med microen inn til byen. Det som skjedde var at jeg satt på setet mitt og hadde det egentlig veldig bra. Plutselig "mister" en gutt/mann tabletter i fanget mitt og på gulvet foran setet mitt. Så han lente seg overmeg for å plukke de opp. Rett etter at han fant alle tablettene sine gikk han av bussen. En halv kilometer etterpå gikk jeg og av for å bytte buss, og da jeg tok fram mobilen for å finne ut hvor mye klokka ver, var den ikke lengre der!! Jeg tenkte umiddelbart at jeg hadde mistet den da jeg satt på bussen, så jeg løp etter microen for å stoppe deg. Jeg kom meg inn på den igjen , og bort til setet mitt. Der satt det nå ei anna dame, så jeg spurte henne om mobilen min lå der, men da begynte halvparten av de andre passasjerene i bussen å forklare at han mannen med tablettene hadde tatt den ut av lomma mi da han plukket opp tablettene han hadde "mistet". "Dritt!!" tenkte jeg, og gikk av for å ta en annen buss, men akkurat da, kom det en ungdom løpene mot meg, og veivet med hånden. Så jeg ventet på han, og gjett hva, han hadde mobilen min:) Det var helt utrolig! Et under rett og slett. Hadde ikke regnet med å se den igjen. Hvordan det hadde gått for seg at den andre gutten hadde fått tak i den vet jeg ikke, rakk heller ikke å spørre ham før han forsvant videre.

Det ble til slutt en liten solskinnshistorie:)

Action på bussen

2007-09-24T18:04:00.000-07:00

I dag morgen hadde jeg en koslig tur med microen(liten buss) inn til byen. Ikke lenge etter jeg hadde gått på, kom det på ei jente med en kylling i hendene sine. Etter en liten stund gikk hun av, og rett etterpå igjen kom det på ei anna lita jente med en geitekilling i hendene sine:) Den var utroolig søt!!

Koslig

Fotballkamp

2007-09-18T13:20:00.000-07:00

Søndag var jeg med på fotballkamp med noen ungdommer fra kirken. Veldig kjekt!

Her er Sandra, Nancy , Jose og Eli
Ting skjer på banen....interessant!!
Utsikt til utkantbyen fra stadioen...tørt og brunt!
Her er jeg og med..."gringo"
Nancy med to av tre søstre, (den siste er faktisk i Norge):
Faviola venter på at fotballspillerne skal komme ut fra garderobene sine.
Vi fikk tatt bilde sammen med fotballspillerne fra Universitarios etter kampen, noe mine Bolivianske venner var veldig fornøyde med. Så da var jeg og det:)

Stillingen ble 1-1:)

"On the road again..."

2007-09-07T18:27:00.000-07:00

I dag kjørte jeg bil!! Det er den andre gangen her i Bolivia. Den først gangen kjørte jeg knapt 100 meter, men i dag kjørte jeg kanskje 300 så det er en klar forbedring:) Ganske fornøyd med det, og iallefall med tanke på at det var bil med manuelt gir og ikke automat!!

Stolt:)

Det rosa huset

2007-08-27T18:10:00.000-07:00

Lørdag formiddag reiste Margrete fra meg:( Så nå er jeg helt alene i huset "mitt" ( misjonen sitt egentlig:). Men det har gått bra de første to nettene, så da går det sikkert bra de neste også! Se så fint å rosa det er:) Ser nesten ut som et stort dukkehus:)

Her er også et bilde fra Margrete og min sin siste spansktime sammen. Jeg skal fortsette med timer en god stund til. Læreren vår heter Tatienna, hun er veldig flink, og forteller gladelig om sine livserfaringer. Takket være henne har jeg begynt å like te, får alltid servrt sitron te hos henne:) Men må ha "Gallitas de agua" i tilegg ( kjeks).

Søndag fylte kirka jeg går i x ant. år ( er ikke sikker på hvor mange) . Så da kom folkene fra "medkirka" (eller hva man kaller det) i byen opp også hadde vi en "fiesta" sammen. Dagen begynte kloken 10 med møte med innslag av sang og drama. Etterpå spiste vi middag sammen, og så til slutt var det fotball og volleyball turnering. Var ikke ferdig der før i 7 tiden om kvelden. En lang, men veldig bra dag..fikk praktisert det lille jeg kan av spansk, så da er jeg fornøyd:)

Dagene så langt

2007-08-21T18:29:00.000-07:00

Nå har jeg vært her i Sucre i snart tre uker, så kan jo skrive litt om livet her. Dagene så langt har gått med til språkskole på formiddagene. Margrete (skal være ettåring i Santa Cruz) og jeg har timer sammen. Hun har bodd hos meg hele tiden mens jeg har vært her, men hun reiser (desverre) videre på lørdag.

Bortsett fra språkskolen går vi litt i byen og ser litt rundt, er med på det som skjer i kirka her ute og prøver så godt vi klarer å lage mat:) Her en dag gikk vi tom for brød, men hadde rester av potetstappe fra en middag, så fant vi ut at vi kunne prøve å lage potetkaker:) Det ble en interessant opplevelse, vi var ganske stolte av oss selv etterpå!

Jeg bor i 2. etasje på den norske skolen, hvor jeg skal med tiden være lærer(!!) Et ganske koslig hus, men veldig kaldt! Har ikke varmtvann i springen, eller varme i gulvet, så det er litt kaldt å stå opp. Tror ikke noen av naboene mine har det heller, så skal ikke klage. Området jeg bor i ligger litt utenfor byen, med hus litt her og der, kyr, sauer, griser og mange hunder i gatene!

Dette er det mye av her..gamle biler og løshunder

For tiden er det litt uroligheter i Sucre på grunn av uenigheter om hvem av byene Sucre og La Paz skal være hovedstad i landet. For tiden er begge byene hovedstader , men med hver sin funskjon (som jeg ikke vet). Men alle i Sucre vil at deres by skal være den eneste hovedstaden, så de går i parader, streiker og har blokader for å få dette igennom. Det er ikke noen voldelig, men bare litt stress å komme seg inn til byen siden alle veiene blir blokert.

Bilde fra litt av en av paradene hvor de går i tog og roper noe spanske greier...

Kanskje ikke så lett å se...men det er noen folk i bakgrunnen der:)

Kan til sist bare nevne at jeg rakk ikke å bli ferdig med den boka mi før jeg reiste, så den ble med på reisen. Ble ferdig med den på flyplassen i Miami:)

Buenas noches!

Framme i Sucre!

2007-08-09T07:07:00.000-07:00

Tirsdag den 31. juli reiste jeg med tog fra Trondheim til Oslo. Det var begynnelsen paa en veeldig lang reise til Bolivia. Planen var at vi skulle vaere fremme i Sucre torsdag den 2. august. Men slik ble det ikke.

Onsdagen dagen etter, reiste jeg (sammen med de andre som jeg reiser med) med fly til London. Til sammen var vi 15 stk. 6 voksne og 7 barn + meg ( Fam Bore, Skyttemyr og Lia). I londom ventet vi rundt 4-5 timer for vi satte oss paa flyet til Miami i Florida. Dn flyturen tok 8,5 timer, men vi hadde hver vaar lille skjerm paa hver vaar plass hvor vi kunne se film, saa det gikk veldig bra:)Maa og nevne at jeg klarte (riktignok ubevisst) aa "smugle" med meg en liten tollekniv igjennom sikkerhetskontrollen paa baade Gardermoen og Heatrow i London, men i Miami ble den oppdaget:)

I Miami maatte vi vente 6,5 timer paa flyet som skulle gaa til La Paz i Bolivia. Det ble ganske lenge aa vente for da hadde vi reist lenge, og paa grunn av tidssoner tok dagen aldri slutt. Saa da vi gikk ombord paa flyet til La Paz rund klokken tolv om kvelden amerikansk tid, var vel klokken rundt 5 i norsk tid! Saa da hadde vi snart reist i et dogn. Men paa grunn av tekniske problemer med den ene motoren, lettet aldri flyet til La Paz fra Miami Airport. Etter 2,5 timer med venting paa flyet fikk vi beskjed om at flyturen ble kansellert, og vi beordret av flyet. Da var jeg ganske lei av aa reise! Etter litt venting i ko, ordnet flyselskapet hotell til oss ikke langt unna flyplassen, vi fikk ogsaa en bunke med "matbonger" som vi kunne bruke for aa kjope mat mens vi ventet paa aa faa reise videre. Det viste seg at det ikke var ledig plass paa fly til La Paz for om 4 dager. Saa da fikk vi en ufrivillig ferietur i Miami. Jeg har aldri vaert i Amerika for, saa jeg syntes det var veldig kult egentlig:)Fikk ogsaa et rom for meg selv, med en konge dobbeltseng:) Ganske mye mere stress for de tre familiene jeg reiste med, som alle hadde med seg minst 100 kilo bagasje hver som de skulle dra med seg til hotellet, og unger som og skulle vaere med.
Paa grunn av varmen( rundt 30-35 grader), var det ganske slitosmt aa gjore alt for mye. Men vi var en dag paa stranden, en dag paa Miami Seaquarium, en dag paa et giga kjopesenter og to dager ved bassenget. Fikk ikke sett noe saerlig i byen, for det var langt fra hotellet der vi bodde, men fikk et lite intrykk av plassen.

Mandag reiste Fam. Skyttemyr og jeg til La Paz og videre derfra til Sucre. Kom fram tirsdag rundt ett. Saa naa har jeg vaer her i to dager cirka:) Men gidder ikke aa skrive mere naa...Men kan nevne at det ser veldig bra ut sa langt:)

Kristine

Den siste badeturen

2007-07-30T22:20:00.000-07:00

I går var jeg med tre av mine fire søsken på en siste badetur i trondheimsfjorden (lillebror var på jobb, og kunne ikke bli med). Ettersom det var fint vær, fant vi ut at det var en fin ting å gjøre før jeg reiser. Turen gikk til Ringvebukta, hvor det er veldig fint å bade!

Ringvebukta...

Det var ganske varmt faktisk, omkring 16-17 grader. Her er Kjetta, Kathrine...:)
Andreas var kanskje ikke helt enig...Han forsvant ganske fort opp på land igjen!

Ragga(Ragnhild) er familiens fisk og kan ligge uti en evighet:

Og meg...

Dette ble helt sikkert min siste badetur i sjøvann på en god stund, ettersom Bolivia ikke har noen kyst...:( så det var fint å få gjort det:)

Reiser til Oslo i dag, og videre i morgen tidlig 07.50!

Lesepress

2007-07-19T12:50:00.001-07:00

I løpet av de neste 10 dagene, før jeg reiser til Bolivia, er jeg nødt til å lese ut den siste boken i serien om "An-Magritt" av Johan Falkberget. Jeg må bli ferdig med bok nr. 4, som er på hele 395 sider:-( Den heter "Kjærlighetens veier"(så romantisk...:)

Jeg vil ikke å ta den med meg på reisen, fordi jeg får nok dårlig nok plass med bagasje fra før av. Så nå vet jeg hva jeg skal gjøre i ledige stunder framover. Kan jo og nevne at selv om det tar veldig lang tid å lese bøkene, kan jeg anbefale dem på det sterkeste(bortsett fra dersom du er litt utålmodig, liker mye action og har dårlig tid).

Kristine

Mitt første innlegg!

2007-07-17T12:44:00.000-07:00

Velkommen til bloggen min! Først av alt må jeg bare si at jeg er litt stolt over å ha klart å opprette denne bloggen:)

Ja...nå er det kun i overkant av én uke til jeg setter meg på flyet fra Gardermoen som skal (forhåpentligvis) føre meg trygt fram til Bolivia. Har gjort unna de aller fleste forbredelsene bortsett fra å pakke. Men det er det ikke så farlig...kan ta den dagen før:)
Skal innrømme at jeg begynner å få litt sommerfugler i magen når jeg tenker på hva jeg er i ferd med å begi meg utpå. I lang til har hele greia vært noe som har ligget en god stund fram i tid, og ikke så mye å tenke på. Men nå når utreisen nærmer seg med "stormskritt", er jeg nødt til å forholde meg til det. Og skal være ærlig å si at det er litt blandede følelser forbundet med oppholdet. Litt redd og overveldet, veldig spent, men samtidig gleder jeg meg veldig!

Kanjo si litt om det lille jeg vet jeg skal gjøre (tror oppgavene tilpasses etterhvert som jeg er der). Det blir hovedsakelig å være med barna til misjonærene på den norske skolen i Sucre på og etter skolen, med andre ord så skal jeg være ettåring for NLM i Bolivia. Det er og ei anna jente som skal være ettåring, hun heter Margrete og skal være i en by som heter Santa Cruz (se kart:). Planen er også at jeg skal være med i en luthers kirke der borte, og "henge" med bolivianere:) Så får jeg bare be om at jeg klarer å lære nok spansk til at jeg klarer å gjøre meg forstått!

Oki...det tror jeg var nok for denne gang:)